Det offentlige anskaffer varer og tjenester for ca 500 mrd kr hvert år (NHO). Det er en tydelig forventning fra samfunnet at ressursene forvaltes på en best mulig måte og at konkurransegjennomføringen er transparent og ryddig. Eller som det heter i anskaffelsesregelverket: Det skal være likebehandling, forutberegnelig, etterprøvbart og forholdsmessig. Det kan jo definitivt høres både tungt og vanskelig ut. Men egentlig trenger det ikke å være så komplekst.
Å gjennomføre gode anskaffelser handler i mitt hode om å skape og gjenskape en god rutine som følges relativt slavisk, med nødvendig rom for tilpasning av den enkelte anskaffelsens egenart. Det er forskjell på å kjøpe skytjenester og facility management som ett veldig enkelt og banalt eksempel.
Gjennom vår guide «9 enkle steg for å lykkes med din anskaffelsesprosess» har vi oppsummert noen viktige og relativt generiske steg som vi mener danner en god grunnmur for å lykkes. Stegene, eller prinsippene om du vil, er benyttet av oss i Stretch i en rekke anskaffelser (både i offentlig og privat sektor) og har høstet gode tilbakemeldinger. Ikke minst har vi høstet spesielt gode tilbakemeldinger fra tilbyderne, noe som definitivt er ett viktig suksesskriterie. Å vise tilbydere den respekten de fortjener mener jeg personlig er en undervurdert del av veldig mange anskaffelser. Å levere ett tilbud i en offentlig anskaffelse innebærer som oftest en betydelig arbeidsinnsats. Det legger beslag på ressurser, er tidkrevende og det finnes en stor risiko at det hele ikke ender i en kontrakt. Man kan velge å se på det i grove trekk på to ulike måter:
- Som at tilbyderne er «opportunistiske»
- Man kan velge å si at tilbyder gjør oppdragsgiver og med det offentlig sektor en (ubetalt) tjeneste ved å tilby en løsning til ett definert behov som oppdragsgiver har.
Jeg vil alltid stå ved at det er alternativ 2 som er gjeldende. Og det er svært sjelden det er flere vinnende tilbydere enn det er tapende i en konkurranse. Derfor handler det om å gi alle tilbydere en best mulig reise gjennom prosessen, ta med seg læring, og følgelig sitte igjen med verdi også i de tilfeller hvor det ikke ender i en kontrakt. I Stortingsmelding 22 handler det om «smartere innkjøp». Det er en visjon jeg lett kan forholde meg til og støtte meg på.
Det handler om å gjøre smartere innkjøp, om innkjøpet i tillegg gjør leverandørmarkedet noe smartere enn i går gjennom læringen de får ta del av mener jeg vi er på ett godt sted.
I Stretch tar vi mål av oss å gjøre våre kunder til ekspertene. Når vi er ute i ett oppdrag under vårt tjenesteområde «effektive anskaffelser» ser vi på vår oppdragsgiver som den soleklare kunden, men vi er også veldig bevist på at vi ønsker at vår oppdragsgivers leverandører også skal være eller bli ekspertene. Alle tilbydere i en konkurranse mener vi skal vurderes som oppdragsgivers fremtidige forretningspartnere. Om ikke i den pågående prosessen, så kanskje i neste? Slik tror vi at vi blir sterkere og bedre sammen. Da vil offentlig sektor kunne levere å visjonen «smartere innkjøp» i enda større grad i årene fremover tror vi.